Mordet på Kjendisfarmen

Deltakerne koste seg i kveldssola på tunet. Alle unntatt storbonden. Han satt og irriterte seg over at flere hadde kritisert ham for å ikke delta nok i det daglige arbeidet på gården.
– Æ må jo delegeeere, hadde han forgjeves breket.
Plutselig reiste han seg.
– Dokker e nån slæmminga, så nu går æ inn, så kan dokker bare sitte der og transpirere, sa han, gjorde et Miss Piggy-kast med hodet og slamret med inngangsdøra sånn at det malplasserte gjøkuret akte seg utover den rustne spikeren.

Gjøkuret var en gave fra den pompøse mentoren, som hadde vært gjøkurmaker i Solør før han gikk av med pensjon. Uret hadde slapt nok havnet på utsiden av huset, ved inngangsdøra.

Det ble stille rundt bordet etter storbondens utbrudd, men som på et signal reiste negertvillingene seg samtidig og sa i kor:
– Dokker e nån slæmminga.
Dermed stormet de inn i huset, slamret døra slik at gjøkuret deiset ned fra veggen og ned på steintrappa. Den lille gjøken spratt i en fin bue og rett i munnen på den alltid gapende trolldeigkunstneren fra Sotra. Der satte figuren seg fast. Trolldeigkunstneren ble på et blunk illrød i fjeset, men den lynrske mopedartisten Lynx kastet seg fram og etter noen velrettede ryggklast føyk figuren ut i frihet.

Mens dette lille dramaet fant sted hadde negertvillingene kommet seg inn i finstua. Der satt den fornærmede storbonden i sofaen med et håndspeil presset mellom knærne og tupperte håret i en stivnet positur.
– Hey, koss går det me dæ? Vart du mollefonken der ute?
Det var den yngste negertvillingen som spurte.
Storbonden sa ikke ett ord, men bikket langsomt sidelengs ut fra sofaen, og ned på det nybonede gulvet med et mykt dunk, fortsatt med håndspeilet mellom knærne, og tupperingskammen i håret.
– Hey, kos går det med dæ? gjentok tvilling nummer en, mens tvilling nummer to gjentok det samme spørsmålet for tredje gang som et forsinket ekko.
Storbonden sa ingen ting. Han var død.
Og nå la de merke til at det stakk noe ut fra ryggen hans. Det var jo premiedolken fra forrige ukesopdrag. Hvordan hadde den kommet seg inn i ryggen på storbonden?
Tvillingene sto et øyeblikk og stirret på hverandre. Så reagerte de sin vane tro synkront og satte i et forferdelig negertvillinghyl.
Hårene reiste seg på deltakerne som fortsatt satt på tunet. De hadde jo nettopp kommet til hektene etter hendelsen med gjøkuret.
Nå tumlet de inn i huset og kolliderte med tvillingene som var på vei ut. En hel masse usivilisert bannskap ble utvekslet, men de summet seg raskt da de fikk høre om storbondens tilstand.
Den eldste deltakeren var en godt voksen kvinne, berømt for sin vakre stemme og karriere som legefrue. Hun overtok ledelsen med sin naturlige autoritet. Den yngste negertvillingen og trolldeigkunstneren ble sendt ut til filmfolkene som bodde i en luksuriøs bobil bak låven. Så nærmet legefruen seg den avdøde storbonden, som før sin død livnærte seg som dragartist på Danskebåten og diverse etniske festivaler med suksess.
Legefruen bøyde seg over storbonden og så at et ark var spiddet ved inngangssåret. Bloggeren Lagersjeffrue var kommet til og bemerket at man ikke måtte røre noe, verken sånn eller sånn. Legefruen nikket seg enig.
– Det er i hvertfall ikke et selvmordsbrev, sa hun og kastet et blikk i retning storbondens spinkle rygg som nå var helt gjennomtrukket av blod.
Så kom filmfolkene og deltakerne ble bestemt skysset ut på tunet.

Published in: on februar 19, 2018 at 5:46 pm  Legg igjen en kommentar  

Kuen

Dette store brune berg

av varme og kjærlighet,

fylt at et altomfattende behov

for å yte, bidra og være til nytte

for oss mennesker.

 

Å se kuen sette til verden

sin skjønne kalv

er en overjordisk opplevelse.

Med sine kjærlige slikk

fjerner hun lag for lag

naturens beskyttende kåpe.

 

Med sitt milde blikk

følger hun den spinkle,

nye verdensborgerens

ustødige skritt på båshalmen.

 

Og senere, i havnehagen,

ser hun kalvens yre sprett

der den møter den friske vårluften

med begeistring

og prøvende rare raut.

 

Åh!

Hvor godt er det ikke å komme ut

på den blomsteroverstrødde engen,

ut fra det varme,

men sterkt luktende fjøset,

med sine lyder og stemninger.

Oksens plagsomt nysgjerrige

og ladede blikk.

 

Melkemaskinens stålblanke

og industrielle estetikk.

Fjøsrøkterens greie,

men akk så profesjonelle framferd.

 

Da er leken på engen å foretrekke.

Smake friskt gress

for første gang denne våren,

høre hyggelige bjelleklemt

fra vennligsinnede slektninger.

 

Og ennå ha et godt liv,

lykkelig uvitende

om bondens

næringsplaner.

 

Slik er livet

på landet.

Sterkt, vakkert,

erotisk

og litt skummelt.

Published in: on februar 14, 2018 at 8:28 am  Legg igjen en kommentar  

Spikern

Det er lørdag
lokalavisa har kommet
Du tar på deg tøflene
og tøfler ut til postkassen
over byggeplassen
og tramper en spiker
gjennom tøffelen, sokken
og foten

Etter tragikomisk behandling
med brødomslag og kjerringråd
må fastlegen til pers, men
kan ikke forhindre blodforgifting
amputasjon koldbrann død
fordervelse begravelse og
alltid freidig når du går

Huset skal tømmes
innbo fordeles
Familien ankommer
skulende, falskt smilende
Sukkerskåla fra tante Olga
knuses i arvekampen
Hekladuken etter onkel Oscar
flerres og fem miniduker
ser dagens lys

Advokater og politi tilkalles
Dårlige vibber blir katastrofale
Pengene går til Smiths venner
huset går til nabodama med kattene
Slekta splittes og flytter
sørover og nordover
i øst og vest

Ungene lurer på
hvor de kommer fra
Hvor er bestefar bestemor
tante Oscar og onkel Olga
han med spikeren
og huset

På byggeplassen knabbet
en smarting av en
hjepemann på bil
fjølbiten med spikeren
og fikk den forgyllet av en
annen smarting

Kunstverket kan beskues
på det snasne galleriet
på Tjuvholmen sammen
med Michael Jackson og
en diamantbesatt
klosettskål

Skål

Published in: on februar 13, 2018 at 1:27 pm  Legg igjen en kommentar  

Småved

Du våkner drivende av svette i gjennomvåte sengeklær.  Du setter føttene nølende og motvillig på det iskalde gulvet, beveger deg søvngjengeraktig ut av soverommet og mot kjøkkenet. En kopp te får kanskje marerittet ditt på avstand.

Noen har satt kjellerdøra på gløtt. Noen? I det samme du skal til å lukke døra, smeller den igjen med et brak rett foran nesen på deg. Du skvetter himmelhøyt, og blodet dunker i tinningene. Du blir stående i noen sekunder. Du har ikke lyst, men du må se med egene øyne at du er alene i huset. At det bare var gjennomtrekk.

Du går ned. En støvete 15 watts lyspære lyser opp innerst i gangen, ved sprinkeldøra inn til vedbua. Du husker at du hogg litt småved i går kveld og plantet øksa godt i hoggestabben før du gikk opp. Du fryser og har slett ikke lyst til å sjekke vedbua, men du gjør det likevel.

Øksa er borte. Du springer tilbake i panikk. Det går en kald trekk gjennom kjellergangen, døra på toppen av trappa smeller igjen så det gir gjenlyd i huset.

Det er gjennomtrekk, sier du til deg selv, mens du kaver deg oppover trappa og merker at døra er låst. I vedbua har noen begynt å kappe småved. 

Published in: on juli 16, 2017 at 9:01 am  Legg igjen en kommentar  

Mattis flytter inn på Torgkvartalet. Tredje avsnitt.

Alt hadde startet med at Kari hadde vært på sin ukentlige handletur i Stjørdal for et par dager siden, og da må man nesten innom Torgkvartalet.  Slike handleturer kan være nervepirrende greier for ei usynlig nissekjerring på 80 centimeter, men Kari var godt vant, hadde kommet alltid seg helskinnet gjennom mange vanskelige situasjoner, hun var dessuten utstyrt med et godt hode og masse humør.

Akkurat denne handleturen ble ekstra spennende. For der – på en av de nye sofaene ved foten av rulletrappa opp til Dressmann – satt Johnny Tangmorønning.  Først kjente hun ikke igjen ham, han så rett og slett flott ut.  En kortklipt, tilsynelatende sprek fyr på et sted mellom førti og femti.  Pent kledd var han også. Kari sto bak et bord med noen digre orkideer foran blomsterbutikken og stirret.  Jo da, det var Johnny, og han hadde det tydeligvis skjedd hyggelige ting med.  Så stoppet det opp en pen dame foran Johnny, han reiste seg, ga henne en klem og overtok handleposene hennes.  De gikk i Karis retning, men svingte  mot utgangen ved apoteket.  Kari fulgte etter, nærmest på instinkt, og så at de stoppet opp ved en glassdør.  Johnny trakk nøkkelkortet, og like før døra lukket seg etter dem smatt også Kari inn.  Hva driver jeg med, tenkte hun.  Hun holdt pusten mens de ventet på heisen, og slapp den sakte ut igjen da Johnny, damen  – og Kari gikk inn.

– Nå er det bare en liten uke til vi drar, sa damen.  – Tenk det, et helt år borte fra steinrøysa!  Johnny nikket.  – Ja, det skal bli rart, sa han, og hørtes litt betenkt ut.   Johnny var ikke særlig bereist, men etter at han ble kjent med Gerda Gullhav hadde det endret seg.  Langhelger i både Stockholm og København, et par ferieturer til Torrevieja i Spania hadde også stått på programmet. Gerda hadde i det hele tatt sørget for en ny vår for Johnny, og han satte pris på livet sammen den driftige dama fra Tromsø.  De gikk ut av heisen med Kari som lydløst og usynlig følge.  Dette var interessant! Hun bestemte seg for å henge på så lenge som mulig. Dette var noe å fortelle til Mattis, som hadde blandete erfaringer nettopp med den forhenværende slasken.

Johnny og Gerda gikk langs en rekke dører og svingte inn til sin leilighet.  De gikk inn – fortsatt med Kari på slep –  og da de satte handleposene fra seg på kjøkkenbenken, fant hun seg et gjemmested bak en grønnplante, like ved døra inn til gangen.

I løpet av en liten halvtime hadde Gerda gått gjennom reiseopplegget for Johnny enda en gang, og Kari lyttet intenst. Torsdag neste uke startet jordomseilingen. Første etappe var Værnes – Gardermoen, deretter skulle de drive det reneste slaraffenliv verden rundt.  Leiligheten skulle stå tom, men de hadde alliert seg med et av stedets vaktmestertjenester. Firmaet skulle sørge for en månedlig sjekk, og rapportere hvis det oppsto problemer underveis. Den første mandag hver måned skulle en vaktmester stikke innom.  Greit å vite, tenkte Gerda i sitt stille sinn. Hun fikk også vite at en reservenøkkel og et ekstra nøkkelkort hadde fast plass i Gerdas nattbordskuff.

– Skal vi ta middagen på Egon i dag?  Det var Johnny som spurte.  – Den er grei, kom det fra dama.  Etter noen minutter klikket inngangsdøra i lås, men Kari lot det gå enda en liten stund før hun kom fram fra skjulestedet sitt.  Selv om fjøsnisser er usynlige har de det med å gjemme seg likevel.  Hun brukte tiden godt, og gjorde seg kjent med både kjøkken og bad.  Hun åpnet døra til takterrassen forsiktig og gikk ut.  Terrassen var omkranset av busker, og var fullstendig usjenert. For å få glede av utsikten måtte hun klatre opp på en hagestol.  Da så hun det digre kulturhuset Kimen, og parken som var i ferd med å bli ferdig, og resten av Stjørdal mot vest og nord.

Fra terrassen gikk hun inn på soverommet.  I en konvolutt i det ene nattbordet lå det ganske riktig en nøkkel og et nøkkelkort.  På konvolutten sto det fire siffer som hun lærte seg utenat. Hun tok ut nøkkel og nøkkelkort og la konvolutten tilbake nøyaktig der den hadde ligget, og håpet at innholdet ikke ble sjekket før Johnny og Gerda dro.   Så tok hun et siste overblikk over leiligheten og snek seg ut.  Mens hun ventet på heisen kom det en stor mann i hennes retning. Han hadde snurrebart! Hun trakk seg stille unna heisdøra, og smatt lydløst inn etter ham. På vegen ned gjennom etasjene nynnet han på en julesang, og Kari kjente igjen «O helga natt», og måtte nesten le.  Det var i tidligste laget  for julesanger, syntes hun. Men han hadde flott stemme, det hørte hun, selv om han bare nynnet. Hun kom seg ned til stasjonen, og så til sin lettelse at en av nabokjerringene sto der og ventet på Selburuta.  Da bussen rullet ut fra Stjørdal sentrum fløy tankene gjennom hodet hennes.  Nå kunne hun bli kvitt Mattis.  Hun likte ham – og særlig på avstand, men også som en fyr det gikk an å besøke.  Av og til.

Mattis var imponert.  Han husket tilbake fra tida da han bodde på Værnesmoen, og Kari hadde lært ham å bruke telefon. Sakte men sikkert hadde hun røsket godt opp i ham, og nå satt han så å si på Stjørdals tak.  Typisk Kari.  De hadde gått gjennom leiligheten flere ganger, og Kari hadde mast om en rekke husregler, hvor den viktigste var at alt måtte være helt prikkfritt den første mandagen hver måned, for da kom vaktmesteren.   De ble enige om at det beste var at Kari kom på besøk dagen før for å dobbeltsjekke og at de tok seg en tur til Elvran, og at Mattis returnerte først tirsdag, for sikkerhets skyld.  Det var også viktig å lufte, formante hun.

– Og du må dusje!   Hun kjente ham litt for godt.  Han var ingen hysteriker når det gjaldt personlig hygiene. Mattis nikket og nikket.  Det var da svært, da.  Men han innså fornuften i det.  Opplegget var helt fantastisk. Alt var innen rekkevidde. Mat, drikke, lesestoff, klær, ting og tang.

– Nå skal jeg snart dra, sa hun, men først har jeg en liten gave til deg. Hun trakk fram en splitter ny smarttelefon av veske si.  Det var en Samsung S8, dyreste modell. Hærsnisse visste godt hva det var, men var betenkt.

– Hva er det?  Ble du ikke glad?

– Joda, men det er et kjempeproblem med disse telefonene.

-Hva da, om jeg tør spørre? Kari så forbauset på ham.

– De lyser opp på lang avstand. Og hvordan vil folk reagere på en svevende, lysende telefon, tror du? De kommer springende.   Kari så på ham, litt imponert.

– Du har rett, men det er lett å fikse det. Du bare….   Mattis avbrøt henne.

– Lett for deg, helt sikkert, men…. – ja, du kjenner jo meg.  Han måtte flire av seg selv.  Alt han hadde lært de siste årene hadde han lært av Kari, tålmodig som en engel.

Etter en time hadde Kari lært Mattis det aller mest elementære, inkludert å dempe lyset fra telefonen til et minimum.  Hun koblet ham opp på internett.  Koden sto på på ruteren, enkelt og greit.  Hvordan hun hadde skaffet telefonen og en kontantkortløsning sa hun ingen ting om.

Så hadde Kari hastet avsted for å rekke den siste Selburuta.  Mattis satt alene igjen i en av Stjørdals lekreste leiligheter og flirte dumt.  Han fant fram telefonen og trykket på den velkjente logoen til Stjørdalens Blad som Kari hadde ordnet med.  Gode gamle Bladet. Han fomlet litt, og sakte men sikkert klarte han å lese både overskrifter og litt tekst.  Det var veldig smått, syntes han, men det gikk.  Han slukket telefonen og ruslet ut på terrassen og klatret opp på en hagestol. Det hadde mørknet, klokka nærmet seg ni om kvelden, og hele kulturhuset var innvendig opplyst av store lyskupler.

Published in: on november 30, 2016 at 9:22 pm  Legg igjen en kommentar  

Mattis og kjærlighetsparet. Fjerde avsnitt

Mattis fant seg fort til rette i de nye omgivelsene. Leiligheten var fantastisk, og for første gang i livet badet han hver dag. Han var gullende ren, fra topp til tå. Før hadde han stort sett vasket seg over en utslagsvask, og som deodorant hadde han brukt Lypsyl. Og av og til hadde han ikke vasket seg i det hele tatt.  På badet hos Johnny og Gerda kunne han velge og vrake mellom flere dyre merker og snust seg fram til en deodorant fra Hugo Boss.  Han bestemte seg for å sjekke om parfymeriet på senteret hadde sorten. Mattis hadde gått på oppdagelsesferd i alle rom, bokhyller, skuffer og skap, og han var nøye med å legge alt på plass etter seg. I et skap ved siden av TV-en var det smekkfullt av filmer i alle kategorier. Han stusset da han kom over coveret til The Julekalender. Hva er det for en gjeng, lurte han. En av figurene lignet til forveksling på Slåpen. Slåpen, ja. Han tenkte tilbake på tiden i Hvedingsveita, og skuttet seg. Like greit at den episoden i livet var over.

Dagen etter at han flyttet inn tok han heisen ned til første etasje, kjøleskapet var jo helt tomt. Klokka hadde nettopp passert ni, og det var lite folk på Torgkvartalet ennå. Han så seg godt for da han gikk inn i den nye Megabutikken. Siste gang han hadde vært her het butikken ICA. Samme for meg, tenkte Mattis. Han hadde med seg den gamle grå Bergansekken, i barnestørrelse. Etter hvert ble sekken fylt med et par tuber med baconost, søt og salt kjeks, pulverkaffe og litt frukt. Da han røsket tak i porten ved den nye selvbetjeningsslusen ble alarmen utløst. Han skvatt av den sterke lyden, men krabbet raskt under den lille bøylen og stilte seg bak en søyle.  En mann med skjegg kom i stor fart mot utgangen og så seg rundt med et  aktsomt blikk.  Så gikk han bort til en av de betjente kassene og slo av alarmen. Kassadamen ristet på hodet flere ganger, og mannen tok opp telefonen.

Mattis hadde sett hele opptrinnet og bestemte seg for å utsette besøket på polet til en annen dag og kastet et langt blikk mot kiosken.  Han skulle gjerne knabbet med seg et par tegneseriehefter. I morgen, tenkte han. Etter å ha fomlet litt med dørkort og kode kom han seg helskinnet både inn i heis og leilighet. Han pustet ut, slengte fra seg sekken og tuslet inn på kjøkkenet for å brygge seg en kaffekopp. Han hadde allerede lært seg å sette pris på den lekre kapselmaskinen.  Nespresso sto det både på maskinen og de fargeglade kapslene.  Han spekulerte litt på vitsen med å stappe pulverkaffe inn i slike kapsler, men hva gjorde det når kaffen smakte godt.  Enkelt var det også.  Da hørte han at inngangsdøra ble åpnet. Han stivnet og stilte seg ved kjøkkenåpningen.

– Bare skynd deg inn, det går bra det her, sjø.  Noen mumlet et svar, og Mattis gløttet inn i stua. Der så han en storvokst fyr i kjeledress og en dame kledd i treningsdress. Det var den samme dama som hadde stormet ut fra treningssenteret for to dager siden.

– Tenk om noen kommer da, Roar, sa damen.

– Slapp av, dette har jeg gjort mange ganger.

– Jasså, kom det spisst fra damen.

– Vel, du kan ta det helt med ro, de som bor her er på jordomseiling og reiste flere dager siden. Her kommer det ingen unntatt meg, og kanskje du da, på et helt år.

– Jaja når du sier det så, sa damen. – Skal vi….?

– Jeg skal vise deg hvor badet er, kom det verdensvant fra Roar, ansatt i Moksnes Vaktmestertjenester.   – Jeg går inn i soverommet og venter så lenge.

Mattis kokte. Han skjønte hva som var på gang. Dette var altså den vaktmesteren som skulle komme en gang i måneden for å sjekke leiligheten. Han var tydeligvis ikke mye å stole på, og hadde sett for seg et beleilig kjærlighetsrede i Johnny og Gerdas leilighet. Mattis ventet tålmodig til at damen hadde kommet seg inn på soverommet. Etter en stund kom det noen klynkende lyder gjennom døra: – Åh Roar, ja Roar!

Ja, Roar, nå skal vi se. Mattis flirte.  Han hadde forflyttet seg til stua, og øynene falt på en stor fotobok på salongbordet. «Sånn va det» sto det på boka. Han slapp boka rett ned på gulvet med et klask som ga gjenlyd i hele leiligheten. Koselydene fra soverommet stilnet og døra fløy opp. Den nakne vaktmesteren kom spurtende inn i stua og så seg vilt omkring. Han fikk øye på boka, plukket den opp og studerte den som om den var et ekkelt insekt. Mattis hadde søkt dekning bak en lenestol, men fikk med seg reaksjonen.  Det var et komisk syn.

– Hva var det, Roar, kom det fra soverommet.
– Eh… nei det var bare en bok som datt på gulvet. Stemmen hørtes ikke særlig overbevisende ut. – Den må ha ligget på vippen eller nå sånt.
– Kom da Roar, vi har da ikke hele dagen.

Roar forsvant inn på soverommet igjen, men denne gangen ventet ikke Mattis. Han slengte den samme boka i golvet igjen samtidig som han ropte «Roar!» av full hals med pipestemme. Og Roar kom som en rakett, denne gangen med treningsdama på slep, også hun splitter naken. Hun jamret seg og nesten hylte.

– De ropte på deg, Roar, på deg!

Roar bråstoppet ved boka som lå på omtrent samme sted. Han plukket den opp og nærmest dundret den i bordet. Han snudde seg mot trimdama.
– Re opp senga, og få på deg fillene, så skal jeg sjekke leiligheten, kommanderte han bryskt.  Etter få minutter med intens sjekking skjønte vaktmesteren og trimdama at de måtte finne seg et annet rede. Leiligheten var tom, men noen måtte ha vært her likevel. Bøker beveger seg ikke for egen maskin og det ropet, det hørtes dyrisk ut, på en måte. Roar grøsset mens han ordnet på antrekket.  Et forsiktig knepp fortalte Mattis at de var ute av leiligheten. Han pustet ut. Men han forsto at vaktmesteren ville dukke opp igjen, forhåpentligvis til fastsatt tid denne gangen.

Published in: on november 30, 2016 at 9:22 pm  Legg igjen en kommentar  

Robot Rissa Blueline

Photoshop Elements (pr)øvelser

Published in: on april 21, 2016 at 1:54 pm  Legg igjen en kommentar  

Naust Rissa

Photoshop Elements (pr)øvelser

Published in: on april 21, 2016 at 1:53 pm  Legg igjen en kommentar  

Arnt

Arnt Nordahl

Published in: on april 21, 2016 at 12:11 pm  Legg igjen en kommentar  

Dollhouse

SAMSUNG

SAMSUNG

Published in: on april 21, 2016 at 12:10 pm  Legg igjen en kommentar